Kjell lekte mye – særlig med biler og det skulle gå fort – Helst i Il tempo

Av Lars Espen Aukrust, Styremedlem i Aukruststiftelsen og nevø av Kjell Aukrust

For det var i leken Kjell virkelig lot fantasien løpe løpsk. Her fantes det ingen grenser. Ingen fysiske lover sto i veien. Et dioptersikte på dæsjbordet, en radar plassert på en sykkel, et kompass på toppen av en paraply – illustrasjonene til Kjell av store oppfinnelser og kjøretøy var elleville. Bilene tegnet han slik han ønsket dem, med helt rått design, og uvanlige egenskaper.  Alle ble fasinert av Il Tempo Gigante i 1975, da Flåklypa Grand Prix kom. Asfalten krøllet seg når bilen akselererte. Kjell og Reodor Felgen var 50 år foran Tesla med å ta i bruk radar på biler!

En Illsint Ferrari i Monaco Grand Prix

Bilinteressen til Kjell startet i barndommen. Hans far, Landbruksskolebestyrer Lars O Aukrusts, anskaffet en Overland Model 28 etter at sertifikatet nærmest kom i posten. Bilturer med hele familien, i det som på denne tiden var en svært flott bil gjorde veldig inntrykk på Kjell og sammen med flere av Kjells barndomsminner er de med stor humor beskrevet i hans erindringer Alvdalstriologien.

I unge år forsøker også Kjell seg som bilmekaniker. I typisk Reodor Felgen stil tar han og en gjeng kammerater det de har for hånden og setter det sammen til noe ekstraordinært. Konstruksjonen blir til slutt olabilen Blue Bird (Bonden, 1964). Min far, omtalt «Bror Min» i boka Bonden bidrar stolt med tre appelsinkasser, flere deler fra et sikringsskap og et gjøkur. – Oppstått av ingenting, i dag et kvalitetsprodukt! er utropet før bilen får sin første testkjøring. Entusiasmen for turtall, trekkraft, speedometer og akselerasjon kom tidlig tilsynet hos Kjell  – dette til tross for at konstruksjonene fra ivrige unggutter ikke alltid førte frem langs grusete landeveier i Alvdal.

Og mens de fleste sluttet å leke etter hvert som voksenlivet tok over beholdt Kjell leken i seg hele livet. En gang, mens jeg gikk på gymnaset, ringte telefonen. «Lars Espen, du må komme med en gang. Kari har reist på kontoret!». Klikk. Det var Onkel Kjell som ville ha tak i meg. Usikker på hva dette kunne bety småløp jeg bort og ringte på. Jeg ble skysset inn i entreen, og utgangsdøren ble omhyggelig låst. Under en aura av hemmeligheter ble jeg forsiktig vist inn på hans lille atelier. Der var tegnebordet ombygget til Monaco Grand Prix, med en Airfix minirace bane. Kjell hadde blitt frista gjennom en annonse i avisa. Slipp hestekreftene løs i din egen stue! Kjør Ferrari De også! (Je og `n Solan 1967). Solan foretrakk visstnok en gul og djevelsk porsche. Kjell fargela pappfigurer til publikum og brukte utklipp fra annonser i svenske motorblader for å skape et behørig miljø rundt bilbanen; – Gör som erfarna Tävlingsförare – lita på Shell! Fyrstikkesker og bøker ble brukt som byggeklosser til alt sammen. Vi moret oss med bilbanen hele dagen og Kjell måtte unnskylde seg til sin kone Kari når hun kom hjem – han hadde dessverre ikke fått skrevet spesielt mye den dagen.

Med bilbane på Påskefjellet

Like etter at Kjell hadde gått til innkjøp av bilbanen var det påskeferie og Kjell hadde tatt med seg hele banen til Øigardseter Fjellstue på Høvringen. Mellom to rom fikk Kjell aksept fra hotellsjefen til å installere hele konstruksjonen. Ryktene om bilbanen spredde seg raskt i hotellet. Men de første dagene lo de fleste litt overbærende over denne Kjell Aukrust og hans underlige påfunn. De dro innover fjellet, mens Kjell og jeg rigget oss godt til i den lille stua ute på tunet. Mot slutten av uken hadde nysgjerrighet og lekenhet tatt overhånd hos flere. Til tross for strålende vær valgte et antall godt voksne mannfolk å ligge langflat på gulvet og kjøre plast racerbiler fremfor å streve med rødt slør og klister. Racerbil kjøringen førte til at den sosiale stemningen på hotellet steg til store høyder. Det hele kulminerte da Kjell utpå påskeaften, under dansen, spontant organiserte revkrok for festkledde racerbil førere. Flere ble påskemorgen observert hinkende, men strålende fornøyd ved frokost bufeen. Noen uker senere ble bilbanen pakket ned. Om det var Kjell som ville videre i livet sitt, eller om det var et påbud fra hans kone Kari, vet jeg ikke. Men Kjells bilbane havnet til slutt i lokalene til Forsvarets Forum ved Akershus Festning, hvor den angivelig fortsatt befinner seg.

For tegneren og forfatteren var noen måneder tilsynelatende «kastet bort» med lekebiler. Man kan undres over Karis tålmodighet. Men hun forstod etter hvert at nettopp slik lek ofte ble til verdifulle historier i Kjells bøker.

Raske biler på Ransfjorden og Autostrada del Sole. 

For Kjell sine erfaringer, hans fantasi og lekende krumspring satte spor. De ble videreformidlet gjennom hans historier som i fortelling om et billøpet på Ransfjorden og mot en slapt tilbakelent italiener i Toscana. Begge humoristisk skildret i Je og `n Solan (1967).

På gasspedalen vart Solan Gundersen mer og mer uvøren. Liten og snarsint hivde`n stjerten tel værs og fikk tyngdepunktet fremover.

Eksosen over Randsfjorden var visstnok så tett at tåka var helt blå den dagen Solan og Kjell skulle konkurrere mot 30 mann med rasende bensinmotorer i dårlig sikt. Kjell beskriver det som en ruskete mølje i snøføyk og biler som farer inn i hverandre fra flere vinkler. Lille Solan stående i rekke etter tøffe mannfolk i kjøre hjelm i forkant av billøpet er en morsom illustrasjon av den fartsglade skjæra i sitt rette element.

En annen gang Solan og Kjell fikk ruse med motoren var i venstre-fila på motorveien i Italia. Fra sine mange Italia turer hadde Kjell lært at venstre fil på autostradaene heter Il Tempo, i motsetning til den høyre «Il Normale». Mens Kari dupper av i bilen så Kjell sitt snitt til å sette opp turtallet og beveger seg fra Il normale til Il tempo. Motivasjonen skyldes et ønske om å holde følge med en italiener, som passere dem i det Kjell omtaler som et supersonisk smell. Kjell skriver at motoren til italieneren måtte ha to speedometer, kobla slik at det ene overtok der det andre slutta.

Jeg grep sjansen, og`n Solan gasspedalen – Endelig skulle veivaksler og stempler få prøvd seg på Il tempo.

Solan og Kjell måtte tilslutt gi tapt til dette speedmonsteret. Kari våknet etter hvert av sjokkbølgene fra speedometeret og bilen beveget seg sakte tilbake til fila Il Normale.

De underligste fremkomstmidler

Disse historiene, enten de kom fra faktiske erfaringer eller fra Kjell sin egen fantasi ble også brukt til inspirasjon for hans mange illustrasjoner. Kjell fortalte at når han satte seg ved tegnebordet visste han ikke alltid hva han skulle tegne. Da startet han med å rable ned noen tilfeldige, snodige konstruksjoner, gjerne med et teknisk preg. Ofte gled dette over til å bli biler, mer eller mindre originale. Konstruksjonene fikk gjerne sitt eget liv på tegnebordet. En radar, eller et dioptersikte –  begge deler kunne med fordel plasseres på toppen av de fleste av hans kreasjoner. En miniatyr av Reodor Felgen, ved siden av en bil viste oss bilens fysiske størrelse. Det ble mange av disse og alle med navn like elleville som utseende. Rapido Passare er et godt eksempel. Bilen med skorpionhale hvor man kunne passerer over bilen, men hvor Felgen kunne slå opp bakparten for å forhindre forbikjørende trafikanter som brukte piggdekk etter 1. mai.

Praktiske hensyn blir også tilgodesett i Reodor sin seksjonsbuss. Ved tunneler og andre hindringer blir bussen satt ned på langs med støttdempende hjul. Øl og Vin serveres til den som ønsker i toppsjiktet. Hvis ferden går hele veien til Cape Town har Reodor også et eget fremkomstmiddel tilpasset lengre reiser. I den ombygde folkevognen blir drivstoff og energi satt sammen i et syklisk samspill med hjul kraft og veiviser. Det var virkelig ingen begrensninger i hvilke muligheter som lå i et enkelt kjøretøy når Kjell satt ved tegnebrettet.

Flåklypa Grand Prix

En gang på 70-tallet kom Kjell i kontakt med Ivo Caprino. To store kunstnere bestemte seg for å lage en helaftens spillefilm basert på Kjells Flåklypaunivers og Caprinos dukkeanimasjons teknologi. Kjell hadde allerede tegnet il Tempo Gigante og ville gjerne ha med et bilrace og et orkester i filmen. Ivo sa at det skulle de få til. Resten er historie. Flåklypa Grand Prix ble en dundrende suksess, og et høydepunkt for Kjells livslange bilinteresse og kjøreglede.

Leken, gleden ved å la fantasien løpe løpsk, tegne, skape og utfordre standarder – ja det var særegent hos Kjell. Hans evne til å holde fast ved disse egenskapene, også i voksen alder, gjorde hans kunstnerliv ekstraordinært. Som Kjells nevø har jeg vært så heldig å være både styreleder og styremedlem i Aukruststiftelsen – en stiftelse som forvalter rettighetene til Kjells kunstner univers – og hvis oppgave er å passe på at fremtidige generasjoner også får gleden av oppleve Kjells fantasiverden og gjøre som Kjell; tenke nært og drømme stort!

Det er også med stor entusiasme at vi nå kan fortelle at Kjell sin crazy humor, kjærlighet for turtall og raske biler igjen blir overført på filmlerretet!  Qvisten Animation er igjen i gang med en ny helaftens spillefilm basert på Kjell sitt univers. Jeg kan røpe at flere av Kjell sine fremkomstmidler dukker opp, om enn i noe mer moderne form. Det er med stor entusiasme vi følger Rasmus Sivertsen og resten av gjengen i Qvisten levenliggjøre Kjells formidable univers for første gang i full 3D animasjon. Premieren er julen 2025.

Og hold dere fast – det kommer til å gå fort – det kommer til å gå i Il tempo!